BEHOVET FOR Å TRO I VÅR ENDIMENSJONALE VERDEN

FRA FILOSOFI TIL FANTASY

Sokrates ble i sin tid beskyldt for blasfemi. Han skal han ifølge Platon ha innrømmet at rettergangen kunne vært unngått, dersom han hadde "forlatt filosofien, gått hjem og passet sine egne saker". Det gjorde han ikke. Etter domfellelsen kunne han visstnok også unngått dødsstraff dersom han hadde rømt ved hjelp av sine venner, noe han heller ikke gjorde. Sokrates nektet å forlate filosofien. Som Kriton kritiserte Sokrates for, vil mange hevde det var hensynsløst av han å forlate sine sønner slik. Uansett sier dette mye om filosofenes engasjemet i jakten etter forklaringer til fenomener. Det samme engasjement vi finner i moderne tid - nå utover filosofiens og naturvitenskapens dennesidige, endimensjonale verden.

  Siden antikkens Hellas, med Sokrates, Platon og Aristoteles, har mennesket hatt en søken etter rasjonelle svar til eksistensielle spørsmål. Eksistensielle spørsmål er det vi kaller "de store spørsmålene", som på en eller annen måte kan knyttes til menneskets eksistens. Et godt eksempel er de klassiske "hva er egentlig meningen med livet?", "hvor kom de første menneskene fra?" og "hva skjer etter døden?". Noen slike spørsmål, som "er jordkloden rundt eller flat?", har vitenskapsmenn opp igjennom tidene klart å finne en fasit til, fastslått som en teori med vitenskapelig argumentasjon. Ved slike teorier, blir det forholdsvis enkelt å forholde seg til disse spørsmålene. Om svaret er slik man skulle ønske eller ikke, er et annet spørsmål, men det er liten tvil om at det at man har et svar å forholde seg til, gir fenomenet mening og mennesket ro. 

Spørsmål rundt for eksempel meningen med livet, hvor man derimot verken kan bevise eller stadfeste en teori, blir naturligvis vanskeligere å forholde seg til. Noen reagerer ved å ta avstand og ikke forholde seg til problemstillingen overhodet, men for mange er tanken så urovekkende at man søker svar utenfor menneskets bevisbare verden. Utenfor det endimensjonale. Utenfor det naturvitenskapelige. Utenfor det ikke-guddommelige. Nemlig i religionen. Samtidig befinner vi oss i en tidsånd med langt større fokus på å dyrke selvet og egoet, være del av et sosialt fellesskap, unngå ensomhet og  skille seg ut blant de enorme og tiltakende massene mennesker - samtidig som man skal passe inn. Alle egnede katalysatorer for religiøs vekst. Det blir tydelig at selv om man ikke nødvendigvis bør anse troen i seg selv som rasjonell, er behovet for troen ikke nødvendigvis irrasjonelt betinget. På den annen side finnes i dag mange situasjoner der troen blir en overfladisk og bortskjemt flukt. For eksempel er troen i konkurranseidrett for mange blitt en obligatorisk del av den ultimate image-pakken, og i hverdagslige situasjoner en ubevisst flukt fra ubetydelige "katastrofer" - for ikke-religiøse så vel som religiøse. Samlet sett fines altså mange mer eller mindre rimelige årsaker til hvorfor vi tror - eller "tror". Sammenhengen mellom menneskets naturlige undring, tidsånden og religionenes alternative svar, mener jeg er årsaken til at så mange velger å slutte seg til det religiøse -og dermed opparbeider et så sterkt behov for å tro. 

Felles for alle religioner og livssyn er at de gir noe å slutte seg til. De er beroligende alternativer til å finne mening med tilværelsen, og hevder å ha den ultimate sannhet. Likevel praktiserer forskjellige religioner svært forskjellige tilnærminger. De serverer alle såkalte sannheter - men til tider svært så forskjellige sannheter seg imellom. Noe av årsaken til dette, mener jeg er geografisk betinget. Som tidligere beskrevet, har de eksistensielle spørsmålene preget oss lenge, kanskje så lenge vi har eksistert. Lenge før verden var globalisert og digitalisert i den grad den er i dag. Dermed har det vært mulig for ulike, overtroiske utgangspunkt å vokse frem i ulike områder av verden, før de i senere tid ble konfrontert med hverandre. At religion fremdeles i stor grad er geografisk betinget, kan forklares med kultur, tradisjon og tilhørighet som argumentasjon.Dessuten legger de ulike religionene geografiske begrensninger som en del av sine ulike dimensjoner, og dermed visse føringer for hva man kan tro hvor - igjen som et resultat av religionens geografiske opphav. På lik linje med alt annet menneskelig fellesskap, oppstår ofte uenigheter og intriger, samt ulik påvirkning innad i religionen, som kan føre til ytterligere retninger innen samme religion - en avgjørende faktor for mangfoldet av religion og tro. 

Tross geografiens sentrale rolle, vil personlig selvstendighet og ståsted være avgjørende. Hva det enkelte individ anser som riktig og rasjonelt, vil også avgjøre hva personen eventuelt faktisk velger å slutte seg til. En hardbarka ateist vil neppe bli religiøst og flerdimensjonelt overbevist, uavhengig geografisk tilhørighet. Med så mange ulike vinklinger til virkeligheten som finnes i dag, er flere faktorer avgjørende for hvilken religion eller hvilket livssyn man tilhører - eller ikke tilhører. En eksempelvis vinkling kan forklare dette godt;

En ateist vil ikke kunne knytte seg til noen religion, da det i utgangspunktet strider imot den ateistiske tankegang med manglende tro på det guddommelige. Tenkelig kan livssynshumanisme være et aktuell retning for en ateist, med fokus på mennesket i sentrum i en hver forståelse av universet. En agnostiker, med troen på at det guddommelige verken kan bevises eller motebevises, vil tenkelig i stor grad finne mening i den buddhistiske læren, der guder finnes - men med liten relevans. For en teist med sin gudstro, vil religioner med gudstro fremstå som eneste sannsynlige trosretning, og dermed geografi, kultur og tradisjon igjen være avgjørende faktorer. 

Hvilken religion og hvilket livssyn som er "mer riktig" enn en annen, avhenger altså i stor grad av hvert enkelt individs ståsted, med troen på guds eksistens som avgjørende og eliminerende faktor. Likevel mener jeg man generelt sett kan anse religioner eller livssyn som "mer riktig" enn andre avhengig av i hvor stor grad "teorien" som praktiseres stemmer overens med det bevisbare - altså naturvitenskap. Lære som i tillegg eventuelt stemmer overens med såkalt sunn fornuft, skårer poeng i mitt tilfelle. I senere tid og i tråd med store steg innen naturvitenskapelig forskning og teknologi, har kritikken av diverse religioner blitt skapere. De senere årene har det dermed for mange kanskje blitt vanskeligere å uttrykke troen sin i den grad det er ønskelig. Å bære inne med et utilfredsstilt behov for praktiseringen av troen på det overnaturlige, kan skape en følelse tomhet og et behov for å fylle dette. For både religiøse og ikke-religiøse er ikke vår såkalte endimensjonale verden alltid nok. Som I. B. Neumann uttrykte i sin kronikk "religionen vender tilbake", i Aftenposten den 20.01.07;

"Et tiltakende antall mennesker opplever ikke modernitetens endimensjonale verden som tilfredsstillende. Det er et sug etter leververdener som tilbyr noe mer, etter en spirituell dimensjon i livet. Å konsumere Harry Potter er én måte å dekke dette suget på."

Neumann mener fantasysjangerens suksess er et resultat av nettopp dette behovet for å flykte fra modernistenes aksepterte, endimensjonale verden. Dette mener jeg er en høyst rimelig påstand. Fantasysjangeren møter også massiv kritikk, men i motsetning til religion, kan man ikke slaktes for levesettet sitt med fantasyinteressen som utgangspunkt, i like stor grad som religionen. Selv om man eventuelt benytter fantasy som "relgiøs flukt", er dette fremdeles en sjanger med formål å underholde - i motsetning til religion, med faktiske normer og regler til det virkelige liv. Flukten til fantasylitteraturen er i motsetning til religion en av-og-på tilværelse, og derfor kan man ikke slaktes for fantasyinteressen på et like avskrekkende plan som den eventuelle religiøse troen. Dermed mener jeg fantasyinteressen så absolutt kan tolkes som uttrykk for religiøs lengsel i vår tid. Dette i hovedsak som et resultat av mer snever aksept for religiøs overbevisning, igjen i hovedsak som et resultat av store steg innen naturvitenskapelig forskning og teknologi. Det spirituelle er kanskje ikke på vei til å dø ut - men skifte form.

"Til dette ville nok min gamle kristendomslærer ha sagt noe slikt som: «Men kjære Iver, Harry Potter har da ikke noe med religion å gjøre. Det finnes verken gud eller kirke i Harrys univers.» Nei, det gjør ikke det, men hvem har sagt at man ikke kan ha spirituelle opplevelser på egen hånd, og uten et personifisert gudsbegrep?"

I. B. Neumann

Kildebruk

http://tovsugeren.blogspot.no/2010/04/den-fjonge-tro-og-vitenskapen.html

http://no.wikipedia.org/wiki/Eksistensialisme

http://no.wikipedia.org/wiki/Sokrates

http://no.wikipedia.org/wiki/Platon

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/01/20/489444.html

http://no.wikipedia.org/wiki/Lisvssynshumanisme
Tro og tanke, Aschehoug, utgave 1, 3. opplag, 2012

Bilbebruk

http://mapcollection.wordpress.com/2012/06/28/modern-distribution-of-world-religions/

https://www.google.no/search?q=harry+pottes+jesus+chirst - bildesøk

http://www.scientologycourses.org/no/sites/default/files/dynamics-7_0_no.jpg 

https://www.google.no/search?q=agnostic&espv=2&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=5YmUU9mUM6jnygPczYGgBw&ved=0CAYQ_AUoAQ&biw=1366&bih=667#q=science+religion&tbm=isch&facrc=_&imgdii=_&imgrc=PgSn9aQmwKL8dM%253A%3BN5Ign0cMWdII0M%3Bhttp%253A%252F%252Fveritasnetwork.files.wordpress.com%252F2010%252F10%252Fscience-and-religion.jpg%3Bhttp%253A%252F%252Fveritasnetwork.wordpress.com%252F2010%252F10%252F12%252Fcan-science-and-religion-peacefully-coexist%252F%3B373%3B400

DE ULIKE KIRKESAMFUNNENE

ROMERSK-KATOLSK OG PINSEBEVEGELSEN

Det har vært mye uenighet rundt hva som er sann kristendom. Stridigheten har opp igjennom tiden ført til en rekke splittelser i det kristne kirkesamfunnet, og opprettelsen av en rekke nye kirkesamfunn. Noen med tydeligere ulikheter fra det opprinnelige enn andre. Felles for de alle er det sentrale i den kristne troen - troen på Gud - den treenige guden. Kristendommen kategoriseres i dag i tre hovedkonfensjoner; den protestantiske-, katolske- og ortodokse kirke, med en lang rekke mer eller mindre særegne småretninger, som mormonerne, jehovas vitner og pinsevennene. 

I sammenlikningen av to ulike kirkesamfunn har jeg valgt den romersk-katolske kirke, da den er verdens største blant de ulike kirkesamfunnene, og dermed et godt utgangspunkt å sammenlikne opp mot for å få perspektiv på mangfoldet og forskjellene. Videre har jeg valgt pinsebevegelsen, da det er et mindre, karismatisk kirkesamfunn og dermed interessant i en sammenlikning. Det er liten teologisk forskjell mellom de to valgte kirkesamfunnene, derimot store forskjeller i kirkesamfunnenes liturgi. Den romersk-katolske kirke preges av strenge, ordnede liturgiske forhold, mens pinsevennene er kjent for sin enklere, friere liturgi. Det at tilhengerne av pinsebevegelsen kalles "pinsevenner", tyder allerede på en friere form for kristendom. Likevel anerkjenner de hverandre, og tilhengerne kan gå til hverandres nattverd. Kirkesamfunnene praktiserer altså samme teori (teologi), men med ulik tilnærming (liturgi). Nedenfor har jeg valgt ut noen områder jeg mener er det viktigste og mest interessante å sammenlikne kirkesamfunnene imellom i dette tilfellet, hvor de noen likheter og mange ulikheter blir tydelige:

Dåpspraksis
I romersk-katolsk kirke gjennomføres dåpen på "gamlemåten". Barn døpes kort tid etter fødsel. På den måten har barnet selv ingen medbestemmelse til det å "døpes i guds navn", noe pinsevennene distanserer seg fra ved det de kaller "voksendåp". Om man ønsker å slutte seg til pinsebevegelsen, må man gjennomføre dåp i voksen alder, uavhengig av eventuell tidligere barnedåp - derav navnet "voksendåp". På den måten forsikres pinsevennenes tro - derav dåpens andre navn - "de troendes dåp". Pinsebevegelsen har likevel en seremoni for små barn- barnevelsignelsen.

Veien til nåde og frelse

Tilhengerne av den romersk-katolske kirke er avhengig av guds nåde for å oppnå frelse. Frelsen er dermed en prosess som starter ved dåpen, og gjennom det videre liv oppnår menneskets guds nåde gjennom de syv sakramenter og dermed til slutt frelse. De syv sakramentene omfatter utover dåpen ytterligere seks religiøse ritualer, som for eksempel konfirmasjon og nattverd. Her skiller pinsevennene seg ut ved at guds nåde tildeles ene og alene gjennom troen på ham - derav også frelsen. Her kommer åndsdåpen inn i bildet - særeget for pinsebevegelse. Ved åndsdåpen, dåp i Den Hellige Ånds navn, får tilhengerne spesielle åndelige gaver som for eksempel tungetale eller evnen til å tyde tungetale, som symbol for mottakelsen av dem hellige ånd ved frelsen.

Teologi og liturgi ved nattverd
Nattverden er en av den romersk-katolske retningens syv sakramenter. Her skal brød og vin være forvandlet til Krisi blod og legeme. I pinsebevegelsens tilfelle er nattverden derimot kun et minnemåltid uten betydning for frelsen, som i den katolske kirke, da pinsevennene som nevnt ikke praktiserer syv sakramenter med teologisk betydning på samme måte som katolikkene. For pinsevennene er brød og vin symboler til minne om Kristi siste måltid med disiplene før korsfestelsen. De to retninges liturgiske tilnærming til nattverden er altså tilnærmet lik, men med ulik teologisk bakgrunn. Dette i motsetning til i andre tilfeller retningene imellom, da det ofte et liturgien som varierer - som for eksempel ved gudstjenesten.

Særegen gudstjeneste

Et siste sentralt aspekt å sammenlikne er de to retningenes gudstjenester. Den romersk-katolske gudstjenesten bærer et sterkt liturgisk preg, med stramme, faste rammer og regler. Pinsevennene skiller seg i stor grad fra katolikkenes gudstjeneste når det gjelder det liturgiske aspektet ved den. Deres friere, enklere og impulsfylte gudstjenester er retningens kanskje tydeligste symbol, ved siden av tungetalen. Disse går dessuten hånd i hanske og danner et tydelig bilde av retningens særegenhet, ved muligheten for spontane innslag av tungetale med tyding under gudstjenesten.


Pinsebevegelsens livlige gudtjeneste

Den romersk-katolske kirke og pinsebevgelsen er altså eksempler på en hovedretning og en mindre, egenartet retning blant mangfoldet av kristne samfunn, med hovedsakelig teologiske likheter og liturgiske ulikheter.

Kildebruk

Tro og tanke, Aschehough, 1. utgave, 3. opplag, 2008
http://romerskkatolskekirke.wordpress.com/likheter-mellom-pinsebevegelsen-og-den-romersk-katolske-kirke/

Bildebruk
https://www.google.no/search?q=kirkesamfunnet&espv=2&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=vLaUU97uJoXTygP7x4LgCg&ved=0CAYQ_AUoAQ&biw=1366&bih=667#q=christian+tree&tbm=isch&facrc=_&imgdii=_&imgrc=RgXw6IBCoHOX3M%253A%3BDKxAM3FR39jjFM%3Bhttp%253A%252F%252Fwww.seymour-umc.org%252Fwp-content%252Fuploads%252F2014%252F02%252FChristianitys-Family-Tree1.gif%3Bhttp%253A%252F%252Fwww.seymour-umc.org%252Fevent-items%252Fchristianitys-family-tree-what-other-christians-believe-and-why-2%252F%3B550%3B551
https://www.google.no/search?q=Pentecostalism&es_sm=93&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=jseUU5X6JeHjywOJ2oCwAw&ved=0CAgQ_AUoAQ&biw=1366&bih=667#facrc=_&imgdii=_&imgrc=gNqH-Il7cND_iM%253A%3BuZdZEVguXnXn3M%3Bhttp%253A%252F%252Fgraphics8.nytimes.com%252Fimages%252F2008%252F04%252F20%252Fnyregion%252F20pentecostal.600.jpg%3Bhttp%253A%252F%252Fwww.nytimes.com%252F2008%252F04%252F20%252Fnyregion%252F20pentecostals.html%253Foref%253Dslogin%3B600%3B280

BUDDHA OG MUHAMMED SLUKKER TØRSTEN
HVORDAN KUNNE EN EVENTUELL SAMTALE MELLOM DE TO ARTET SEG?

Solen står høyt på himmelen, da to enda høyerestående skikkelser treffer på hverandre. At det er lenge siden sist, skaper ingen hindring for diskusjonspartnernes kameratslige tone. "Jasså, sitter du her å håper på frelse?", utbryter Muhammed. Buddha lar lite forstyrre sin meditasjon, men vet den velkjente stemmen byr på interessant prat. "Muhammed, Muhammed, Muhammed", svarer Buddha, og rister på hodet, "jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen - for det første er dette meditasjon, og for det andre finnes for meg og mine tilhengere ingen frelse". Muhammed rynker øyenbrynene, og sier forundret: "jeg mener da vi har diskutert frelse tidligere, Buddha". Buddha smiler, "det er nirvana du tenker på", svarer han. Muhammed drar kjensel på begrepet han aldri har forstått seg på. "Hva er så egentlig forskjellen da?", spør han. "Nirvana, min venn, er buddhistenes ideelle destinasjon. Her tar sirkelen av samsara slutt. Ingen bekymringer, Muammed. Hakuna matata.". Ved påminnelsen kjenner Muhammed til prinsippet, men nok et begrep har gått i glemmeboken siden sist. "Samsara, da? Litt som suffisme?". Buddha rynker øyenbrynene, og svarer kort, "samsara er gjenfødelsen, og overvinner man begjæret, vil man aldri måtte konfrontere samsara igjen. Om dette er suffisme, Muhammed - spør du, så spør jeg". Muhammed smiler skjult ved ordet suffisme."Hva suffistene foretar seg er det visst ingen av oss som riktig vet, men at deres utviskede skilnad mellom Gud og mennesket innebærer er egen vei til frelse er mye mulig", ler Muhammed. "Nirvana, Muhammed, Nirvana", legger Buddha til, før han ler med. Muhammed tørker svetten fra pannen.  "Nå er det vel tilnærmet haram å avbryte meditasjonen slik - men la oss for guds skyld finne et sted i skyggen og slukke tørsten, gamle venn", foreslår Muhammed, "jeg må drikke godt nå etter fasten." Buddha reiser seg, "slukke tørsten vil jeg så gjerne, men som læremester for buddhistene blir det viktig for meg å påpeke at dette, så vel som andre handlinger, ikke er noen handling for guds skyld". Muhammed rister på hodet og smiler av utsagnet han har hørt utallige ganger før, og svarer, "guds betydning mener jeg å husker vi har sagt oss enig i å være uenig i tidligere, Buddha, kom nå". 

Halvvåken fra sin som alltid overlegne dype meditasjon, slår Buddha omsider følge med Muhammed - "du nevnte haran, hva betyr det?" spør han. Muhammed smiler lurt, "haram, Buddha, haram. Det innebærer det forbudte i Islam". Muhammed forteller videre om Islams fem etiske kategorier, før de finner seg en plass i skyggen. "Om jeg nå bestiller en pils, kategoriseres handlingen jeg utfører som haram, og vil føre meg lenger vekk fra frelsen. Slik kategoriseres handlingene våre av Allah på fem nivåer som mer eller mindre akseptable", konkluderer Muhammed. Buddha nikker, og spør forståelsesfullt, "som en femdelt vei, med andre ord?". Muhammed forstår ikke begrepet, men i det han vurderer om han skal påpeke Allahs barmhjertelighet som avgjørende faktor for frelsen, og registreringsenglenes presentasjon på dommens dag, får de begge servert forfriskninger. "Har dere ikke et lignende system i din religion da, læremester?", spør Muhammed med et stikkende tilsnitt, tydelig fornøyd med tanken på sitt eget. "Hos buddhistene er veien åttedelt, men, for enkelhetens skyld kan den vel alltids oppsummeres med å omhandle rett innsikt, moral og meditasjon" svarer Buddha, heller ikke fri for konkurranseinstinkt. Muhammed havner rakst i forsvarsposisjon, og trekker frem muslimenes unike fellesskap, i motsetning til det han mener er et buddhistisk klassesamfunn. Buddha utdyper hvordan leke menn og kvinner, munker og nonner utfyller hverandre, og etter diskusjonens tradisjonelle topp av intenst engasjement, roser de begge hverandre for lederegenskapene, før de går hvert til sitt. 

Muhammed til bønn - Buddha til meditasjon 
Begge til hver sin ulike praktisering på vei mot samme mål.

Kildebruk:
ingen konkrete i besvarelsen - kunnskap tilegnet gjennom året

Bildebruk:
https://www.google.no/search?q=to+skikkelser&espv=2&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=S6iPU9mSFova4QT8mYCgDg&ved=0CAcQ_AUoAg&biw=1366&bih=667#q=two+old+men&tbm=isch&facrc=_&imgdii=_&imgrc=2uR5PVi3F2ftCM%253A%3BkkucO8FwAfLP8M%3Bhttp%253A%252F%252Fwww.toilette-paper.com%252Fjokes%252Fold%252Fimages%252Ftwo_old_men.jpg%3Bhttp%253A%252F%252Fwww.toilette-paper.com%252Fjokes%252Fold%252Fold_guy_joke.shtml%3B400%3B269

SPØRREUNDERSØKELSE

UTBREDELSEN AV ULIKE RELIGIONER PÅ SKOLEN

MED TILLEGGSFOKUS PÅ FORELDRENES INNVIRKNING

Som en forutsetning for besvarelsen av denne oppgaven: Jeg har tolket oppgaveteksten «Gå sammen i grupper på tre. Dere skal utarbeide et spørreskjema, lage kriterier og undersøke utbredelsen av religion på skolen, slik at vi får et bilde på mangfoldet her. Resultatet og drøftingen av dette skal legges på bloggene deres.» som at de resultatene og den drøftingen som skal publiseres på bloggen, er de fra gruppas egen undersøkelse, og ikke klassens senere sammensatte undersøkelse.

Da min gruppe skulle utarbeide en spørreundersøkelse for å bidra til å kartlegge mangfoldet av religion og livssyn på skolen vår, ønsket vi å tilføre undersøkelsen ett eller flere spørsmål utover den konkrete kartleggingen, som skulle gi et ekstra perspektiv til troen. I tillegg til å undersøke hvem som tror hva, ønsket vi også å benytte oss av muligheten vi nå hadde til å se nærmere på spørsmål som enten hvorfor, hvordan, når eller hvor. I den alderen vår generasjon nå tilhører, er det ofte naturlig å stille seg selv om andre slike spørsmål, da vi begynner å bli forholdsvis voksne med god evne til refleksjon rundt egen tro. Personlig ønsket jeg å undersøke foreldrenes innvirkning i den grad det var mulig, da jeg som ateist ofte har tenkt over i hvor stor grad min familie har påvirket mitt ståsted som ikke-troende. Derfor valgte vi, som et tillegg, å undersøke hvorvidt personens foreldre var troende eller ikke – i så fall hvilken religion eller hvilket livssyn de tilhørte - for senere å kunne se dette i sammenheng med personens egen tro.

Gruppas egen undersøkelse, i all hovedsak den undersøkelsen som presenteres her, ble gjennomført blant et utvalgt elever fra studiespesialiserende studieretning.  I tillegg til gruppas kartleggelse av foreldrenes eventuelle innvirkning på elevens trosretning, stilte vi naturligvis spørsmål om personens eget kjønn og trosretning. De eksakte spørsmålene finnes i undersøkelsen vedlagt nedenfor.

Senere har klassen som nevnt samarbeidet og samlet elementer fra hver gruppes undersøkelse, hvor ytterligere elementer ble undersøkt, fra flere ulike studieretninger. Noen av  resultatene fra denne felles undersøkelsen har vært interessante å kombinere med gruppas egne resultater. Klassens felles undersøkelse tok blant annet for seg hvorvidt de troende elevene deltok på religiøse arrangementer, og i så fall hvor hyppig. Resultatet av dette spørsmålet viste en interessant kobling til vår gruppes fokus på foreldrenes innvirkning.

Etter gjennomført undersøkelse og analyse av resultatene, viser det seg interessante likheter og ulikheter mellom både kjønnene og livssynene:

Det er generelt sett like mange agnostikere som ateister, og videre tilnærmet lik fordeling av troende og ikke-troende. Ateister, agnostikere, kristne og muslimer utgjør de utvalgtes livssyn blant både jenter og gutter. Flertallet jenter ser på seg selv som kristne. Blant jentene viser det seg også en ujevn fordeling mellom kristne og muslimer, der 75% av de gjeldende var kristne, mens bare én muslim. Blant guttene var utbredelsen av kristendom og islam derimot tilnærmet lik. I forbindelse med den skjeve fordelingen av muslimer og kristne blant jenter og gutter, er det viktig å påpeke at resultatene, antakelsene og konklusjonene av undersøkelsen er basert på et tilfeldig utvalg personer – resultatene kunne derfor naturligvis variert ved et annet utvalgt tilfeldig segment. 

Et utfall av undersøkelsen vi dermed kan se nærmere på uavhengig av fordelingen av de ulike religionene i besvarelsene, er foreldrenes innvirkning, som vi ønsket å undersøke som et interessant tillegg. Det viser seg at over 90% av alle troende har troende foreldre med samme trosretning. Det er som antatt altså en tydelig sammenheng mellom foreldrenes trosretning og barnets (elevens). Kombinert med opplysninger om de ulike troende elevenes deltakelse på religiøse arrangementer, fra klassens felles undersøkelse, viser det seg at de fleste som anser seg selv som kristne, uavhengig om de kommer fra religiøs familie eller ikke, så å si aldri deltar på religiøse aktiviteter. Muslimene derimot, hvor 100% kom fra religiøs familie med samme religion som seg selv, deltar daglig eller ukentlig på religiøse aktiviteter. Dette kan tyde på at felles religion innad i familien også fører til økt aktiv praktisering av religion og fellesskap rundt troen. 

Kildebruk:

ingen teoretiske kilder benyttet

Bildebruk:

https://www.google.no/search?q=religion+og+tro&espv=2&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=_3uPU_zWNM-OyQP0rIGABA&ved=0CAYQ_AUoAQ&biw=1366&bih=667#q=muslim+gathering&tbm=isch&imgdii=_

https://www.google.no/search?q=religion+og+tro&espv=2&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=_3uPU_zWNM-OyQP0rIGABA&ved=0CAYQ_AUoAQ&biw=1366&bih=667#q=praying+before+dinner&tbm=isch&facrc=_&imgdii=ZkyypKJZO6JMEM%3A%3ByGGA7UYNR0xIzM%3BZkyypKJZO6JMEM%3A&imgrc=ZkyypKJZO6JMEM%253A%3BRdpuOQBvmhiwlM%3Bhttp%253A%252F%252Fnomoredirtylooks.com%252Fwp-content%252Fuploads%252Fdinner-prayer.jpg%3Bhttp%253A%252F%252Fnomoredirtylooks.com%252F2012%252F10%252Fbefore-you-eat-do-you-give-thanks%252F%3B640%3B459

"RELIGION ER ÅRSAKEN TIL ALT ONDT I VERDEN"

ER DEN DET?

Teoretisk sett kan man begrunne sitatet slik at at alle handlinger skal kunne spores tilbake til religion, på den måten at: dersom man er religiøs, skal man handle etter religionens leveregler og verdier. Det onde i verdenen vår er på en måte eller annen et resultat av feilaktige handlinger forårsaket av menneskene. Dersom man skal ta religionen på ordet, innebærer dette at handlingene våre, enten de er gode eller ikke, genrelt skal kunne sees på som et resultat av religionen vi tilhører. Dermed vil religionen være årsaken til både våre gode og onde handlinger - og dermed, som summen av alle de onde handlingene - det onde i verden.

På den annen side fungerer det ikke så kategorisk i virkeligheten. Fort det første, selv om det utgjør et fattig argument i denne settingen, tilhører ikke alle en religion, selv om de fleste i en eller annen form slutter seg til et livssyn der onde handlinger vil være å stride mot det teorien aksepterer.  Dessuten følger de færreste av oss religionens/livssynets reglement slavisk nok til å unngå feilaktige handlinger, og mange av oss kan sies å handle direkte motstridende av religionen/livssynet sitt i form av for eksempel krigføring. 

Hvordvidt menn eller kvinner utøver den største delen av de onde handlingene, er en annen side av saken. Om vi først skal ta for oss krig, vil noen kanskje mene menn innehar det største ansvaret og den største skylden, da det i hovedsak er menn som utfører de krigerske handlingene. Det er i det minste ingen tvil og at den sterke religiøse troen gjør mange i stand til å utføre de mest dramatiske handlinger. Men, selv om konflikten som ofte forårsaker krigføringen kan spores tilbake til religionen, og den evige uenigheten om hvilken religion, hvilket livssyn som innebærer det riktigste, det sanne og det mest fredfulle, blir det fullstendig motstridende å skulle krige om nettopp dette;

- krige om hvilken religion/ hvilket livssyn som er den/det mest fredfulle -

I praksis er det onde i verden summen alle de onde menneskelige handlingene, som ikke nødvendigvis kan bortforklares gjennom religionen.  Dessuten, om en først skulle gi religionen skylden, er ikke religionen i selv syndebukken, men de religiøse motsetningene og det menneskeskapte resultat av de.

MAHATMA GANDHI

HOVEDTANKER OG INNFLYTELSE

Gandhi er et prakteksempel på at små handlinger kan føre til eksepsjonelle resultater. Dette har han prestert gjennom å praktisere troen på at verdier og ideer er viktigere og mektigere enn penger og våpen, og kjempe og engasjere seg uten å ty til vold - kjernen i hans filosofi. Filosofien som tar utgangspunkt i flere forskjellige religioner, med den gylne regel som fellestrekk. Med et tøystykke og et par sandaler som eneste plagg, og et par briller som kjæreste eiendel, tross hans mektige familie, var han et levende forbilde i og forkjemper for minimalismen - en mange sentrale verdier i hans filosofi.

-Minimalisme-

-Muligheter--Tilgivelse-
-Toleranse-
-Handling-

-Respekt-

-Sannhet-
-Innsats-
-Dialog-

-Kamp-
-Tro-

Mohandas "Mahatma" Gandhi, som er hans egentlige navn, regnes som landsfader i India. Fødselsdagen hans 2. september er nasjonal helligdag i India og markeres verden over som minnedag for fred og ikke-vold. Gandhis filosofi har fremdeles svært stor innflytelse og er høyt respektert. Tankene hans lever videre i form av siterte, svært aktuelle og nærmest udødelige leveregler. Nevneverdig er det at han likevel formidlet at det ikke finnes en såkalt "Ganhdisme" - han lærte oss ikke noe nytt, men minnet oss om og praktiserte verdier som alltid eksisterte;

"There is no such thing as "Gandhism," and I do not want to leave any sect after me. I do not claim to have originated any new principle or doctrine. I have simply tried in my own way to apply the eternal truths to our daily life and problems...The opinions I have formed and the conclusions I have arrived at are not final. I may change them tomorrow. I have nothing new to teach the world. Truth and non-violence are as old as the hills"



At Gandhis med hans uskyldige taktikk, fredfulle filosofi og små, enkle - men svært betydningsfulle handlinger nådde ut til så mange som han gjorde, inspirerer åpenbart mange makthavere og høyt respekterte i nyere tid. Deriblant store profiler som Nelson Mandela og Martin Lurther King, naturligvis med mange av de samme sentrale verdiene som Gandhi i sitt arbeid for rettigheter, frihet og likeverd. Den dag i dag har Barack Obama også uttrykt Gandhi som forbilde og inspirasjonskilde, og ikke minst som mannen som la grunnlaget for at Obama overhodet fikk muligheten til å blir president;

"I am mindful that I might not be standing before you today, as president of the United States, had it not been for Gandhi and the message he shared with America and the world,"

http://www.activeforpeace.org/no/nyheter/2008/gandhi_08.htm
http://snl.no/Mahatma_Gandhi
http://www.mkgandhi.org/newannou/obama.htm
www.google.com (bilder)

SMÅTT ER GODT

- SOM OM HUMANISMEN SKULLE SAGT DET SELV -

"Det er de gode gjerninger som redder verden, ikke de store"
Bjørnstjerne Bjørnson

"Dominoklemmen"
Kanskje er det klisjé, men om eksempelet først har fortjent den tittelen, må det definitivt være noe i det.
En sur mine sprer like mye negativ energi som en klem ekstra sprer det motsatte.

En sur mine har, i likhet med en klem ekstra, innvirkning på like mange som det antallet personen den tilhører treffer på.
Men den sure minen overlever nødig en klem ekstra.
En sur mine fattigere - et smil rikere - mange skuffede pårørende spart.
Alt påvirker noen, som igjen påvirker en annen, som igjen påvirker en tredje.
Denne kjedereaksjonen fortsetter i det uendelige.
Tenkt hvor mye en klem, eller et hei for den saks skyld, dermed kan utgjøre.
Sammenliknet med hva det gir - koster det oss ingenting.

Det er udiskutabelt forsøket verdt.

Langtidseffekten av det lille

Når Bjørnsons sitat skal brukes som utgangspunkt i diskusjonen av hvilke handlinger som bidrar til å redde verden, blir det først og fremst viktig å redegjøre for at det finnes en rekke ulike innfallsvinkler. Først og fremst er det ikke nødvendigvis sagt at en stor handling ikke bidrar i det gunstige arbeidet. Selvsagt kan en stor, god handling i stor grad bidra til å gjøre verden et bedre sted, kanskje til og med på en langt mer effektiv måte enn en liten, god handling. Når nyhetssendingene hver ettermiddag minner oss om mektige slag og den tilsynelatende unngåelige urettferdigheten, kan den enkelte klemmen, som eksempel, med ett virke totalt meningsløs.

Når det er sagt, er fallhøyden og muligheten for å trå feil og for fatale konsekvenser her langt større.  Poenget blir å fremheve hvordan de hverdagslige, små og gode handlinger ikke må undervurderes, noe vi i dagens samfunns har en tendens til å gjøre. Om vi velger å ta John Green på ordet, leve opp til dominoklemmens prinsipp og til envhver tid yter etter evne og benytter oss av muligheten til å utføre det lille ekstra der når vi kan, kan ingenting måle seg med den samlede langtidseffekten vi vil oppnå. Dessuten er fallhøyden og fellene så små at fatale konsekvenser blir en ikke-eksisterende bekymring.

Humanismen sprer "dominoklemmens" budskap

Humanismen er svært bevisst på den minimale fallhøyden og det ubetydelige antall feller som finnes i de hverdagslige, små og gode handlinger, og den langsiktige verdien å innse dette kan utgjøre. Livssynet verdsetter nemlig nettopp mennesket, hyller menneskelivet og fremhever menneskeverdet. Troen på samspillet menneskene imellom, den iboende verdighet og verdi hver enkelt av oss eier og hvilket menneskeliv vi som selvstendige vesener er i stand til å oppnå, uten de ekstraordinære handlinger, danner grunnmuren i livssynet. Livssynet som i like stor grad, gjennom å fremheve verdier som likeverd, vennlighet og omsorg, vet å bevisstgjøre mennesket om den innflytelsen hver enkelt av oss innehar. Hvordan de små handlingene hver enkelt av oss er i stand til å foreta blir de avgjørende handlingene, og hvordan vi som følge av dette må huske hvilket ansvar som følger.

Det finnes i hverdagen altså en uvurderlig link mellom små handlinger og store utfall, men dessverre er den her også enklest å glemme. Humanismen gjenspeiler og minner oss om nettopp denne -  den "linken" man kan si befinner seg blant "kildene" i den humanistiske tankegang.

http://no.wikipedia.org/wiki/Humanisme

http://www.weheartit.com (bilder)