BEHOVET FOR Å TRO I VÅR ENDIMENSJONALE VERDEN

FRA FILOSOFI TIL FANTASY

Sokrates ble i sin tid beskyldt for blasfemi. Han skal han ifølge Platon ha innrømmet at rettergangen kunne vært unngått, dersom han hadde "forlatt filosofien, gått hjem og passet sine egne saker". Det gjorde han ikke. Etter domfellelsen kunne han visstnok også unngått dødsstraff dersom han hadde rømt ved hjelp av sine venner, noe han heller ikke gjorde. Sokrates nektet å forlate filosofien. Som Kriton kritiserte Sokrates for, vil mange hevde det var hensynsløst av han å forlate sine sønner slik. Uansett sier dette mye om filosofenes engasjemet i jakten etter forklaringer til fenomener. Det samme engasjement vi finner i moderne tid - nå utover filosofiens og naturvitenskapens dennesidige, endimensjonale verden.

  Siden antikkens Hellas, med Sokrates, Platon og Aristoteles, har mennesket hatt en søken etter rasjonelle svar til eksistensielle spørsmål. Eksistensielle spørsmål er det vi kaller "de store spørsmålene", som på en eller annen måte kan knyttes til menneskets eksistens. Et godt eksempel er de klassiske "hva er egentlig meningen med livet?", "hvor kom de første menneskene fra?" og "hva skjer etter døden?". Noen slike spørsmål, som "er jordkloden rundt eller flat?", har vitenskapsmenn opp igjennom tidene klart å finne en fasit til, fastslått som en teori med vitenskapelig argumentasjon. Ved slike teorier, blir det forholdsvis enkelt å forholde seg til disse spørsmålene. Om svaret er slik man skulle ønske eller ikke, er et annet spørsmål, men det er liten tvil om at det at man har et svar å forholde seg til, gir fenomenet mening og mennesket ro. 

Spørsmål rundt for eksempel meningen med livet, hvor man derimot verken kan bevise eller stadfeste en teori, blir naturligvis vanskeligere å forholde seg til. Noen reagerer ved å ta avstand og ikke forholde seg til problemstillingen overhodet, men for mange er tanken så urovekkende at man søker svar utenfor menneskets bevisbare verden. Utenfor det endimensjonale. Utenfor det naturvitenskapelige. Utenfor det ikke-guddommelige. Nemlig i religionen. Samtidig befinner vi oss i en tidsånd med langt større fokus på å dyrke selvet og egoet, være del av et sosialt fellesskap, unngå ensomhet og  skille seg ut blant de enorme og tiltakende massene mennesker - samtidig som man skal passe inn. Alle egnede katalysatorer for religiøs vekst. Det blir tydelig at selv om man ikke nødvendigvis bør anse troen i seg selv som rasjonell, er behovet for troen ikke nødvendigvis irrasjonelt betinget. På den annen side finnes i dag mange situasjoner der troen blir en overfladisk og bortskjemt flukt. For eksempel er troen i konkurranseidrett for mange blitt en obligatorisk del av den ultimate image-pakken, og i hverdagslige situasjoner en ubevisst flukt fra ubetydelige "katastrofer" - for ikke-religiøse så vel som religiøse. Samlet sett fines altså mange mer eller mindre rimelige årsaker til hvorfor vi tror - eller "tror". Sammenhengen mellom menneskets naturlige undring, tidsånden og religionenes alternative svar, mener jeg er årsaken til at så mange velger å slutte seg til det religiøse -og dermed opparbeider et så sterkt behov for å tro. 

Felles for alle religioner og livssyn er at de gir noe å slutte seg til. De er beroligende alternativer til å finne mening med tilværelsen, og hevder å ha den ultimate sannhet. Likevel praktiserer forskjellige religioner svært forskjellige tilnærminger. De serverer alle såkalte sannheter - men til tider svært så forskjellige sannheter seg imellom. Noe av årsaken til dette, mener jeg er geografisk betinget. Som tidligere beskrevet, har de eksistensielle spørsmålene preget oss lenge, kanskje så lenge vi har eksistert. Lenge før verden var globalisert og digitalisert i den grad den er i dag. Dermed har det vært mulig for ulike, overtroiske utgangspunkt å vokse frem i ulike områder av verden, før de i senere tid ble konfrontert med hverandre. At religion fremdeles i stor grad er geografisk betinget, kan forklares med kultur, tradisjon og tilhørighet som argumentasjon.Dessuten legger de ulike religionene geografiske begrensninger som en del av sine ulike dimensjoner, og dermed visse føringer for hva man kan tro hvor - igjen som et resultat av religionens geografiske opphav. På lik linje med alt annet menneskelig fellesskap, oppstår ofte uenigheter og intriger, samt ulik påvirkning innad i religionen, som kan føre til ytterligere retninger innen samme religion - en avgjørende faktor for mangfoldet av religion og tro. 

Tross geografiens sentrale rolle, vil personlig selvstendighet og ståsted være avgjørende. Hva det enkelte individ anser som riktig og rasjonelt, vil også avgjøre hva personen eventuelt faktisk velger å slutte seg til. En hardbarka ateist vil neppe bli religiøst og flerdimensjonelt overbevist, uavhengig geografisk tilhørighet. Med så mange ulike vinklinger til virkeligheten som finnes i dag, er flere faktorer avgjørende for hvilken religion eller hvilket livssyn man tilhører - eller ikke tilhører. En eksempelvis vinkling kan forklare dette godt;

En ateist vil ikke kunne knytte seg til noen religion, da det i utgangspunktet strider imot den ateistiske tankegang med manglende tro på det guddommelige. Tenkelig kan livssynshumanisme være et aktuell retning for en ateist, med fokus på mennesket i sentrum i en hver forståelse av universet. En agnostiker, med troen på at det guddommelige verken kan bevises eller motebevises, vil tenkelig i stor grad finne mening i den buddhistiske læren, der guder finnes - men med liten relevans. For en teist med sin gudstro, vil religioner med gudstro fremstå som eneste sannsynlige trosretning, og dermed geografi, kultur og tradisjon igjen være avgjørende faktorer. 

Hvilken religion og hvilket livssyn som er "mer riktig" enn en annen, avhenger altså i stor grad av hvert enkelt individs ståsted, med troen på guds eksistens som avgjørende og eliminerende faktor. Likevel mener jeg man generelt sett kan anse religioner eller livssyn som "mer riktig" enn andre avhengig av i hvor stor grad "teorien" som praktiseres stemmer overens med det bevisbare - altså naturvitenskap. Lære som i tillegg eventuelt stemmer overens med såkalt sunn fornuft, skårer poeng i mitt tilfelle. I senere tid og i tråd med store steg innen naturvitenskapelig forskning og teknologi, har kritikken av diverse religioner blitt skapere. De senere årene har det dermed for mange kanskje blitt vanskeligere å uttrykke troen sin i den grad det er ønskelig. Å bære inne med et utilfredsstilt behov for praktiseringen av troen på det overnaturlige, kan skape en følelse tomhet og et behov for å fylle dette. For både religiøse og ikke-religiøse er ikke vår såkalte endimensjonale verden alltid nok. Som I. B. Neumann uttrykte i sin kronikk "religionen vender tilbake", i Aftenposten den 20.01.07;

"Et tiltakende antall mennesker opplever ikke modernitetens endimensjonale verden som tilfredsstillende. Det er et sug etter leververdener som tilbyr noe mer, etter en spirituell dimensjon i livet. Å konsumere Harry Potter er én måte å dekke dette suget på."

Neumann mener fantasysjangerens suksess er et resultat av nettopp dette behovet for å flykte fra modernistenes aksepterte, endimensjonale verden. Dette mener jeg er en høyst rimelig påstand. Fantasysjangeren møter også massiv kritikk, men i motsetning til religion, kan man ikke slaktes for levesettet sitt med fantasyinteressen som utgangspunkt, i like stor grad som religionen. Selv om man eventuelt benytter fantasy som "relgiøs flukt", er dette fremdeles en sjanger med formål å underholde - i motsetning til religion, med faktiske normer og regler til det virkelige liv. Flukten til fantasylitteraturen er i motsetning til religion en av-og-på tilværelse, og derfor kan man ikke slaktes for fantasyinteressen på et like avskrekkende plan som den eventuelle religiøse troen. Dermed mener jeg fantasyinteressen så absolutt kan tolkes som uttrykk for religiøs lengsel i vår tid. Dette i hovedsak som et resultat av mer snever aksept for religiøs overbevisning, igjen i hovedsak som et resultat av store steg innen naturvitenskapelig forskning og teknologi. Det spirituelle er kanskje ikke på vei til å dø ut - men skifte form.

"Til dette ville nok min gamle kristendomslærer ha sagt noe slikt som: «Men kjære Iver, Harry Potter har da ikke noe med religion å gjøre. Det finnes verken gud eller kirke i Harrys univers.» Nei, det gjør ikke det, men hvem har sagt at man ikke kan ha spirituelle opplevelser på egen hånd, og uten et personifisert gudsbegrep?"

I. B. Neumann

Kildebruk

http://tovsugeren.blogspot.no/2010/04/den-fjonge-tro-og-vitenskapen.html

http://no.wikipedia.org/wiki/Eksistensialisme

http://no.wikipedia.org/wiki/Sokrates

http://no.wikipedia.org/wiki/Platon

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/01/20/489444.html

http://no.wikipedia.org/wiki/Lisvssynshumanisme
Tro og tanke, Aschehoug, utgave 1, 3. opplag, 2012

Bilbebruk

http://mapcollection.wordpress.com/2012/06/28/modern-distribution-of-world-religions/

https://www.google.no/search?q=harry+pottes+jesus+chirst - bildesøk

http://www.scientologycourses.org/no/sites/default/files/dynamics-7_0_no.jpg 

https://www.google.no/search?q=agnostic&espv=2&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=5YmUU9mUM6jnygPczYGgBw&ved=0CAYQ_AUoAQ&biw=1366&bih=667#q=science+religion&tbm=isch&facrc=_&imgdii=_&imgrc=PgSn9aQmwKL8dM%253A%3BN5Ign0cMWdII0M%3Bhttp%253A%252F%252Fveritasnetwork.files.wordpress.com%252F2010%252F10%252Fscience-and-religion.jpg%3Bhttp%253A%252F%252Fveritasnetwork.wordpress.com%252F2010%252F10%252F12%252Fcan-science-and-religion-peacefully-coexist%252F%3B373%3B400